Debatt ● Adrian Peretz

Idémangfold og prinsipper i Trumps USA

Uttalelser som avfeier Trump-regjeringens krav til amerikanske universiteter som grunnløse og/eller oppdiktede påskudd for å kneble akademisk frihet bekymrer. Diagnosen trenger ikke å være feil bare fordi det er Donald Trump som fremmer den.

Det er nettopp i de situasjoner der våre prinsipper utfordres at vi må vise vilje til å kjempe for prinsipper — og evne å skjelne mellom perspektiv og prinsipper, skriver forfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Resultatene fra en fersk undersøkelse blant faglige ansatte ved ledende amerikanske universiteter viser at Trump-regjeringens trussel om kutt i universitetenes forskningsmidler oppfattes som den største trusselen mot akademisk integritet ved amerikanske universiteter. Men det er verdt å merke seg at ideologisk/politisk bias (redusert idémangfold) hos de faglige ansatte ved universitetene oppfattes som den nest største trusselen.

Donald Trump varslet tidlig sin intensjon om å fikse alt som er galt med akademia i USA, men ingen hadde forestilt seg hvor destruktiv hans politikk kunne bli. Et tiltak som har høstet spesielt mye motbør i vår del av verden er Trumps krav om alt som forbindes med DEI — diversity, equity, and inclusion (mangfold, likeverd og inkludering) skal utryddes fra institusjoner som mottar offentlige midler. 

Det er særlig angrepet på mangfold som har fått mange norske akademikere til å gjøre opprør. Det norske nettverket for handelshøgskoler, UHR, tok initiativ til en felles protest mot akkrediteringsnettverket AACSB da AACSB, i frykt for sanksjoner fra Trump regjeringen, fjernet alle referanser til mangfold fra sine dokumenter. Handelshøgskolen ved UiS har oppgitt som grunn som for å trekke sin akkrediteringssøknad fra AACSB.

I utgangspunktet står DEI for grunnleggende gode verdier, så hvordan kan ‘mangfold’ skape problemer? Det kommer an på hva man legger i ‘mangfold’. 

Dette begrepet har blitt en av vår tids største kulturelle snubletråder. Hva betyr egentlig ‘mangfold’ når Trump krever at DEI må fjernes fra alle institusjoner som mottar offentlige midler og i tillegg går til direkte angrep på først Columbia-universitetet og deretter Harvard-universitetet?

Men hvorfor begynte Trump med akkurat disse to institusjoner? Hva var begrunnelsen for å rette kravene mot disse universitetene?

Adrian Peretz

Trumps krav til disse institusjonene har blitt karakterisert som et uakseptabelt angrep på akademisk frihet, ytringsfrihet og mangold. Både substansen i kravene og måten disse har blitt fremsatt overfor universitetene utgjør en alvorlig inngripen i akademisk frihet som vil skade amerikansk forskning i lang tid fremover. 

Dessverre er det ingen av Trumps milliardærkompiser som vil tape på hans slakt av akademia; så disse institusjonene må nok redde seg selv. Men hvorfor begynte Trump med akkurat disse to institusjoner? Hva var begrunnelsen for å rette kravene mot disse universitetene?

Den amerikanske stiftelsen FIRE (Freedom for Individual Rights and Expression) har som formål å beskytte akademisk frihet og ytringsfrihet, og kartlegger idémangfold og ytringsfrihet ved 251 amerikanske universiteter. FIRE rangerer Columbia University og Harvard University på hhv. 250. plass og 251 plass. 

Man kan undres over hvor mye mangfold og ytringsfrihet det er ved institusjoner som ligger på bunnen av en slik rangering?

I akademisk sammenheng er idemangfold avgjørende. Idémangfold danner grunnlaget for akademisk frihet — en rettighet som universiteter er avhengig av for å levere på sitt samfunnsoppdrag. 

Det følger noen forpliktelser med denne rettigheten: akademikere må avstå fra politisk aktivisme innenfor institusjonens rammer. Ideologi skal ikke styre forskningsagendaen, og kan følgelig heller ikke styre faglige ansettelser. Dette er kjernen i DEI-konflikten. 

Mange amerikanske universiteter, deriblant Columbia og Harvard, har i flere år krevd at søkere til faglige stillinger må levere et ‘DEI statement’ der de redegjør for sitt perspektiv på mangfold, likhet og inkludering (Harvard stoppet dette kravet i juni 2024). 

Undersøkelser viser at jobbsøkere som fremhever enten rase/etnisitet og/eller kjønn rangeres betydelig høyere enn kandidater som fremhever idémangfold (ofte dobbelt så høyt). Undersøkelser viser også at første trinn i ansettelsesprosessen ved mange universiteter er at fakultetsansatte bruker disse DEI erklæringene til å sile kandidater, og opptil 80—90 prosent av søkere lukes bort på basis av DEI-erklæringene. 

Konsekvensen er at ideologi styrer den faglige rekrutteringen, og dermed også forskningsagendaen. Dette er et klart brudd på forutsetningene for akademisk frihet.

Akademisk frihet er en uvurderlig rettighet. Det er en forutsetning for institusjonenes evne til å søke etter og formidle det samfunnet trenger: sannhet. Politisk og ideologisk overstyring av akademia vil, uansett om dette skjer ved ytre tvang eller gjennom intern ideologisk ensretting, svekke institusjonenes evne til å søke etter sannheter og svekke samfunnets tillit til akademia.

Den ideologiske utviklingen blant faglige ansatte ved amerikanske universiteter har gjennom mange år beveget seg i én bestemt retning. Det vil sikkert vært delte meninger om valøren på denne utviklingen, men den indikerer redusert idémangfold.

Tabellen er hentet fra Nathan Honeycut (2022): Manifestations of political bias in the academy, s. 4.

Dette kan bidra til å forklare at tilliten til høyere utdanning i USA stuper:

Tilliten til høyere utdanning i USA faller. Kilde: Gallup

Grafen illustrerer en alvorlig utvikling: det er på få år en markant nedgang i tilliten til at utdanningsinstitusjonene leverer på sitt samfunnsoppdrag, og det som oppgis som hovedgrunn for den sviktende tilliten er den stadig mer fremtredende politiske agendaen ved mange utdanningsinstitusjoner. Det er viktige å merke seg at denne målingen ikke gir et direkte mål på tilliten til universitetenes forskning; den gjelder tillit til universitetene som utdanningsinstitusjoner generelt.

Det som oppgis som hovedgrunn for den sviktende tilliten er den stadig mer fremtredende politiske agendaen ved mange utdannings­institusjoner.

Adrian Peretz

Jeg er bekymret over uttalelser fra enkelte norske akademikere som avfeier Trump-regjeringens krav til amerikanske universiteter som grunnløse og/eller oppdiktede påskudd for å kneble akademisk frihet. 

Diagnosen trenger ikke å være feil bare fordi det er Donald Trump som fremmer den. Selv en ødelagt klokke viser riktig tid to ganger i døgnet. 

Det er først og fremst behandlingen Trump foreslår som er dypt problematisk, for han skjønner så lite av akademia at han ikke forstår hvor mye skade hans ‘kur’ vil påføre amerikansk forskning. 

Samtidig er Trump mer i takt med den amerikanske tidsånden enn ledelsen ved universitetene han går til felts mot. Han forstår utmerket godt signaleffekten av å det å påminne denne akademiske eliten om hvem de tjener. Den urovekkende nedgangen i tilliten til utdanningsinstitusjoner i USA underbygger dette.

I dette politisk betente og uforutsigbare landskapet er det viktig at norske institusjoner og organisasjoner viser vilje til å forsvare prinsipper, men også evne til å skjelne mellom perspektiv og prinsipper. Vi må beskytte den akademiske friheten som vi er så avhengig av. 

I så måte er UHRs klare melding til AACSB om betydningen av mangfold for akademiske institusjoner en viktig markering. Det forutsetter imidlertid at man er tydelig på hva man mener med mangfold.

Akademisk frihet bygger på verdien av idémangfold. Dette innebærer at akademikere skal kunne forske på, og formidle og undervise om mangfold, likhet og inkludering helt uten politisk innblanding og uten andre føringer på tolkningen av disse begrepene enn det som følger naturlig av behovet for nomologisk validitet. 

Akademisk frihet gir ikke fakultetsansatte mandat til å bruke sine subjektive tolkninger av mangfold, likhet og inkludering til å styre rekruttering av faglige ansatte og studenter eller til å styre forskningsagendaen, selv ikke når de kan peke på forhold i samfunnet som de mener krever handling. 

Dette vil være svært korttenkt, for hvem skal vokte vokterne? 

Donald Trump ser neppe selv det paradoksale i det å bekjempe politisk aktivisme med politisk overstyring. Men akademikere bør se paradokset i forventninger om å få lov til å drive med politisk aktivisme uten politisk innblanding. Hvem skal beskytte akademisk frihet dersom akademikerne ikke selv er villig til å gjøre dette?

Powered by Labrador CMS