Analyse ● Glenn Jensen Mangerøy
Krig og kjærlighet på campus
Ved ettårsjubileet for campusprotestene på Columbia, har Donald Trump gått til angrep på universitetene i USA. En kamp langs tre frontlinjer: ren maktbruk, økonomiske sanksjoner og kampen om definisjoner.
New York (Khrono): Michael Thaddeus er en usannsynlig frontfigur i opprøret som nå finner sted ved amerikanske universiteter. Professoren i matematikk fremstår, med sin hengslete fremtoning, strøkne skjorte og halvlange hår, best tilpasset mahognifylte kontorer i fredelige, eføykledte campusbygg.
Likevel står han på talerstolen foran folkemassen på Foley Square og hamrer løs mot sin arbeidsgiver, Columbia-universitetet — Ivy League-institusjonen i New York som er anerkjent over hele verden og en magnet for akademisk talent.
Som sønn av foreldre med hver sin doktorgrad fra Columbia, født på et sykehus et steinkast fra campus og oppvokst rett over gaten for College Walk — det er ingen tvil om at Columbia-blodet renner tykt i Michael Thaddeus' årer.
Tykt nok til at han sier det han mener må sies.
Det er mange følelser i sving for noen som knytter seg til et universitet av Columbias kaliber. Stolthet og prestisje, og kanskje en dæsj arroganse. Privilegium, flaks og dyktighet har alle spilt sine roller i livet til en Columbia-professor.
KHRONO I USA
Hva skjer i USA?
- I Donald Trumps Amerika har universitetene havnet i kryssilden. Trusler om milliardkutt, utvisning av internasjonale studenter og en mulig påbegynnende hjerneflukt.
- Khronos journalist Glenn Jensen Mangerøy besøker USA i påsken og rapporterer hjem om både dette og annet som skjer i USA.
- 15. april: Columbia-ansatte demonstrerte: — Dette er vårt «kanarifugl i gruven»-øyeblikk
- 16. april: Mener hun fikk sparken fra Columbia fordi hun hjalp demonstrerende studenter
- 18. april: Aksjoner mot Trump over hele USA. — Stopp krigen mot universitetene!
Og kjærlighet. En kjærlighet til sitt alma mater, til universitetet som rom for kunnskapens potensial, til vennskap og rivalisering, til utvikling og grensesprenging, og til det evige håpet som ligger i hungeren etter å oppdage noe nytt.
Men som den tyske poeten Haddaway synger i landeplagen fra 90-tallet:
«What is love?»
Som Michael Thaddeus viser fra talerstolen denne torsdags ettermiddagen, er det rom for både å rose og tukte den man elsker. Det er også kjærlighet og omsorg å kreve at noen man er glad i bør skjerpe seg.
Denne uken markerte ett år siden en gruppe Gaza-demonstranter slo opp teltene sine på Columbias South Lawn, etter måneder med sporadiske demonstrasjoner hvor de krevde at Columbia-samfunnet måtte gjøre mer for ofrene for Israels krigføring på Gaza.
Det er også ett år siden Columbia-ledelsen brøt med tidligere presedens og lot New York-politiet få adgang til campus, hvor de arresterte over 100 studenter.
Hendelsene på Columbia gikk verden rundt, og snart dukket det opp demonstrerende studenter i telt på gressflekker på campuser både her og der — også i Norge. En av de største studentbevegelsene i nyere tid.
For all del, det har vært hendelser det siste året som også har vist at det finnes udemokratiske krefter i Gaza-protestbevegelsen. Det har vært sagt ting som har gjort flere skremt og som har gjort det å oppholde seg på campus ubehagelig — om ikke umulig. Ytterliggående grupper har også vært involvert i protestene.
Men uansett om man er uenig i sak, burde demonstrantenes rett til å ytre seg ligge til grunn. Og på ett nivå burde Columbia-ledelsen være sprekkeferdige av stolthet over det de så på plenen: studenter som brukte sin kritiske sans til å reflektere over verdenssituasjonen — en sans som ikke kan kjøpes for penger, men som må læres.
Og protestene som denne uken fylte ett år kan også sees på som et uttrykk for studenter og ansattes tillit til at Columbia-universitetet kan bruke sin posisjon for å skape endring i verden.
Slik ser ikke Trump-administrasjonen det. For dagens politiske regime i USA har det siste årets engasjement på campus vært uttrykk for hat.
I løpet av det samme året har Trump og hans allierte gjort det de kan for å skape et inntrykk av at campusprotestene er antisemittisme i fritt spill. Studentene som demonstrerte fremstilles som «galninger» — så farlige for omgivelsene at de må settes ut av spill.
Og nå skal universitetene straffes.
Trump-administrasjonen bruker campusprotestene som et påskudd for det som i økende grad oppleves som en krig mot universitetene. Kampene foregår langs flere frontlinjer: ved ren maktbruk, økonomiske sanksjoner og en kamp om definisjoner.
Som lovet i valgkampen, går ikke Trump av veien for å arrestere studenter som deltok i demonstrasjonene. Den siste måneden har flere studenter blitt plukket opp på gaten og truet med deportasjon fra USA. To av dem — Mahmoud Khalil og Mohsen Mahdawi — studerte på Columbia.
Nå lever flere studenter i frykt for at de kan — eller, mer sannsynlig, vil — bli den neste som blir hentet av en ICE-varebil og sendt til en bortgjemt interneringsleir.
I tillegg har store mengder studentvisa blitt inndratt. Ifølge den amerikanske høyere utdanningsavisen Inside Higher Ed, som har laget en tjeneste som kartlegger disse visuminndragningene, er antallet oppe i 1800 per 18. april.
Trump-administrasjonen gjør dette fordi de kan. Om arrestasjonene blir utfordret i retten, virker det ikke å bry det sittende regimet nevneverdig. Poenget er å vise at de ikke er redde for å bruke makt — «Cruelty is the point», som forfatteren Adam Serwer hevdet i boken med samme navn.
De økonomiske straffetiltakene mot amerikanske universiteter, colleger og forskningsinstitusjoner har skapt panikk i sektoren. Effektiviseringssjef Elon Musks bruk av sparekniven har ført til at hundrevis av prosjekter må stanses, og det amerikanske samfunnet — så vel som verdenssamfunnet — går glipp av mye viktig ny forskning.
Vel så viktig er stansingen av såkalt overhead — administrativ støtte som følger med forskningsprosjekter og skal dekke utgifter for institusjonene. Føderal støtte til viktige programmer som skal sørge for at sosiale mål oppfylles, er også mål for de økonomiske kuttene. Dette merkes.
Men nå blir det klarere og klarere at Trump-administrasjonens målsetting med å gå etter internasjonale studenter også er en strategi for å ramme institusjonenes økonomi.
Amerikanske akademikere kan nå fortelle om telefoner — ikke e-post, som etterlater skriftlige spor — fra internasjonale studenter som alt har fått innvilget opptak og som nå lurer på om det likevel er lurt å komme til USA, siden situasjonen er som den er.
Det har i mange år vært et enormt tilfang av internasjonale studenter til amerikanske universiteter, og tallet har økt over tid. I studieåret 2023—24 var det hele 1,1 millioner ikke-amerikanske studenter i USA. Amerikanske universiteter har rykte for å være blant verdens fremste — og ikke minst dominerer de i toppen av rangeringer av universiteter globalt.
Usikkerhet rundt et eventuelt studieopphold i USA kan skape store konsekvenser. Om tilfanget av internasjonale studenter skulle svikte, vil inntekten fra studieavgiftene disse står for være et enormt økonomisk tap for universitetene.
Men angrepene på universitetene foregår også på et mindre håndfast plan: som en kamp om definisjoner.
Trump-administrasjonen definerer campusprotestene som ren antisemittisme, gjerne ved hjelp av en omdiskutert definisjon av antisemittisme som også inkluderer antisionisme. Denne definisjonen krever nå myndighetene at universitetene i USA skal innføre i egne retningslinjer.
Da er det lettere å definere propalestinske campusprotester som brudd på Title VI — loven som skal hindre diskriminering. Både institusjoner og studenter har tidligere gjennom historien vært dømt for brudd på denne loven. Men da har det vært snakk om handlinger, ikke ytringer som fremføres på en campus, peker kritikerne på.
Kritikerne mener at dette er et forsøk på å omdefinere lovlige ytringer som fremføres i en protest til et lovbrudd. De mener at dette er et klart brudd på det første grunnlovstillegget i den amerikanske grunnloven, loven som beskytter retten til å ytre seg i USA.
Samtidig er det en kamp på et enda høyere nivå her: en kamp om universitetet som institusjon. Trump-administrasjonen ønsker å omskrive hva poenget med høyere utdanning er, og hva det skal tjene til.
Dette er ganske klart for alle som leste utdanningskapittelet i Project 2025 — dreieboken for hvordan den konservative maktovertakelsen skulle skje etter valget i fjor. Flere av punktene i denne planen har alt blitt oppfylt — som å gjøre tiltak for å legge ned Utdanningsdepartementet og redusere den føderale rollen i utdanning.
Den amerikanske høyresiden, som nå har fått sin president til makten, har lenge hevdet at universitetene er venstrevridde institusjoner som bruker borgerrettslovgivning til å diskriminere studenter. At de utdanner hjernevaskede studenter med et liberalt og woke-preget syn på samfunnet.
En som låner president Trumps øre er den konservative bloggeren Christopher F. Rufo. Han har lenge hevdet dette synet, og ment at universitetene ikke fortjener føderal støtte så lenge de driver med denne formen for utdanning. De siste fem årene har han ivret for å endre modellen for finansiering til noe liknende det vi ser nå, slik at trusselen om bortfall av inntekter skal tvinge dem til å endre kurs, sier han i et intervju med New York Times.
I et nyere blogginnlegg hevder han med bravur at denne strategien ser ut til å lykkes, og kampen om universitetene nå er i ferd med å bli vunnet.
Men Trump-administrasjonens utfall mot universitetene støttes ikke — med noen unntak — av de fleste i sektoren. Oppslutningen for Trump blant akademikere i USA er forsvinnende liten.
Så når Columbia-lederskapet — med forskjellige raskt skiftende rektorer i spissen — til stadighet virker å nikke mer enn de nekter når Trumps sjokkerende agenda har rettet siktet mot Ivy League-universitetet, vekker det reaksjoner blant ansatte og studenter.
De ser en universitetsledelse uten ryggrad. Som ikke protesterer når Columbias egne studenter blir lagt i håndjern og ført bort av immigrasjonsmyndighetene uten en skikkelig rettsprosess. Uten motforestillinger når Trump krever endring av universitetets indre retningslinjer og faglige autonomi.
I alle fall er det slik det fremstår — universitetet har etter at Harvard-rektor Alan M. Harber denne uken trakk en linje i sanden også begynt å finne sitt eget fotfeste. I et brev til Columbia-samfunnet på mandag skrev den ferske rektoren at universitetet ikke vil inngå noen avtale med føderale myndigheter som «vil kreve at vi gir avkall på vår uavhengighet og autonomi som en utdanningsinstitusjon».
Men mange tenker likevel sitt på Morningside, uten å ville bli sitert på det av Khronos journalist på reportasjetur.
Er det hit man har kommet? At Columbia-ledelsen tar side med Trumps tvilsomme omskriving av historien? Og enda verre: lar regimet slippe unna med å kaste studenter i interneringsleirer — deres egne studenter?
Det skjærer i hjertet til mang en Columbia-tilknyttet professor og student.
Men selv om mange nå er skuffet over Columbia-lederskapet, er det fortsatt rom for kjærligheten. En kjærlighet til Columbia som er stor nok til å kreve mer av institusjonen.
«Baby, don't hurt me. Don't hurt me. No more.»
