Debatt ● Sandrina Elisabeth Sandell
Barnevernet trenger både varme hjerter og kloke hoder
Vi kan gjerne utvide forståelsen av hva kompetanse er. Men å senke lista for ett av de mest krevende feltene i velferdsstaten – og kalle det et kvalitetsløft – er kanskje ikke veien å gå.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg har vært barnevernsbarn. Jeg er barnevernspedagog. Jeg har jobbet med ungdom med barnevernserfaring, og har bakgrunn fra fagforeningsarbeid for barnevernspedagogene i Akademikerforbundet (BiA) – og er en ihuget fan av mer innovasjon inn i barnevernet. Jeg skriver dette som en som kjenner barnevernet fra innsiden – både som bruker, som fagperson og som leder for Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB).
Derfor leser jeg Alexander Skadbergs innlegg i Khrono med både respekt og uro. For jeg kjenner igjen det han skriver. For Sandrina 16 år, var det ikke først og fremst viktig hvor lenge den voksne jeg møtte hadde gått på skole. Det viktigste var å møte noen jeg kunne stole på – noen som var der, som var ekte, og som ikke ble redde av bagasjen min.
Jeg har også møtt dem Alexander beskriver – de som hadde livserfaring, selvtillit og evne til å bygge relasjoner raskt. Jeg heier på at vi anerkjenner det som en viktig kompetanse. Jeg er selv en av dem som vet verdien av å bruke egne erfaringer i arbeidet med ungdom – og jeg har erfart hvilken effekt det kan ha for å skape rask tillit, og komme i posisjon til å virkelig hjelpe.
Samtidig kan jeg bruke denne «superkraften» på riktig måte fordi jeg har med meg den formelle kompetansen også. Det gjør at jeg kan sette mine erfaringer i et større perspektiv, se dem utenfra og vite når og hvordan de bør brukes. Det handler ikke om enten/eller. Det handler om både og.
Vi må slutte å stille faglig kompetanse opp mot empati og erfaring. Vi trenger begge deler – og barnevernet må organiseres og bygges opp slik at de ansatte får støtte og videreutvikling i begge retninger.
Når regjeringen foreslår å fjerne masterkravet for ansatte i barneverntjenesten, opplever jeg at det svekker det faglige ambisjonsnivået for en av de viktigste jobbene i samfunnet. Barneverntjenesten har ansvar for noen av de mest inngripende beslutningene vi kan ta i møte med barn og familier. Det krever høy faglig standard, ikke minst for å sikre rettssikkerheten.
Det er også viktig å få fram at det ikke ble innført et generelt masterkrav i hele barnevernet, slik mange synes å tro. Det som faktisk ble vedtatt, var krav om mastergrad for ansatte i barneverntjenesten, og bachelorgrad for ansatte i barneverninstitusjonene. Dette var et viktig steg for å profesjonalisere sektoren – ikke for å fjerne varme mennesker, men for å sørge for at de også er godt faglig rustet.
Barnevernet besitter noen av samfunnets mest inngripende myndigheter. Å mene at det kun er ledere som trenger solid barnevernfaglig kompetanse, er som å si at bare sjefskirurgen trenger utdanning på et sykehus. Det er de ansatte som gjør vurderingene, møter barna og familiene, og setter rammene for hjelpen som gis.
I tillegg risikerer vi å miste kampen om arbeidskraften. Uten tydelige krav svekkes profesjonsidentiteten, lønnsutviklingen stopper opp, og barnevernet risikerer å tape kampen om kompetent arbeidskraft. Flere hundre millioner kroner som ble satt av til lønnskompensasjon for høyere utdanning, vil forsvinne – i en sektor som allerede preges av høyt press og lav status, og hvor de fleste ansatte er kvinner.
Rapporter har pekt på utfordringer knyttet til kvalitet i saksbehandling, vurderinger og rettssikkerhet – ikke på mangel på varme. Det er et tydelig signal om at vi trenger både faglig styrke og personlig engasjement.
Jeg ønsker meg et barnevern der vi ikke setter menneskelig varme og faglig kompetanse opp mot hverandre. Der vi anerkjenner livserfaring, men stiller krav til formell kompetanse i de rollene som krever det – for barns skyld. Vi som selv har vært barn i systemet, vet hva som står på spill.
Barn og familier i møte med barnevernet fortjener ansatte som har både engasjement og solid faglig forankring. Vi trenger ikke færre krav – vi trenger politisk prioritering til å oppfylle dem.
