Debatt ● Alexander Skadberg
Barnevernet trenger mer enn bare mastere
Å bygge et mangfoldig og kompetent barnevern betyr å verdsette både akademisk kunnskap og erfaringsbasert innsikt. Det handler ikke om å senke kravene, men om å utvide forståelsen av hva god kompetanse faktisk er.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg er uenig i at kravet om mastergrad er løsningen på utfordringene i barnevernet. Tvert imot er jeg glad for at regjeringen nå vil fjerne kravet.
Et ensidig fokus på akademisk utdanning risikerer å ekskludere mange dyktige fagpersoner, mennesker som hver dag gjør en uvurderlig innsats i institusjonsbarnevernet og barnevernet generelt, uten nødvendigvis å ha en mastergrad.
Jeg skriver dette med bakgrunn i egne erfaringer, både som tidligere barnevernsbarn, beboer i beredskapshjem, på institusjon (3,5 år), og senere som ansatt i etaten (10 år). Jeg har sett barnevernet fra begge sider, og er oppvokst med lovnader, saksbehandlere og fotfolket (de som er der når situasjonen og fremtidsutsiktene er uklare).
Og det er verdt å merke seg: De menneskene som gjorde størst inntrykk på meg, som bygget de sterkeste relasjonene, som banet vei og som skapte trygghet i en kaotisk hverdag, det var ofte dem uten høyere utdanning. Ja, du leste riktig.
De hadde kanskje ikke en master, men de hadde noe annet: Livserfaring, selvtillit, og en unik evne til å møte barn og unge på en ekte og engasjerende måte, samt de snakket vårt språk, uten en akademisk tilnærming i bunn.
Vi må huske på at det ikke er graden alene som skaper gode relasjoner, trygghet og stabilitet for sårbare barn og unge. Det er evnen til å møte mennesker med forståelse, tilstedeværelse og faglig trygghet, den faglige tryggheten kan også ufaglærte få, uten å levere en mastergrad. Det finnes ansatte i dagens barnevern uten mastergrad som utviser enorm relasjonskompetanse og personlig egnethet, kvaliteter som ofte ikke kan måles i studiepoeng.
Barnevernet er komplekst. Det krever både teoretisk kunnskap og praktisk erfaring. Hvis vi gjør masterutdanning til hovedinngangsporten til faget, overser vi verdifull kompetanse og risikerer å gjøre barnevernet mindre mangfoldig, mindre tilgjengelig og mindre relevant. Jeg er redd for at vi mister utrolig mange gode søkere, som hen læreren, piloten, designeren, gravemaskinføreren, frisøren, bilmekanikeren m.m.
Vi trenger fagpersoner med ulik bakgrunn, ulike perspektiver og ulik erfaring, ikke et barnevern hvor alle tenker likt og kommer fra samme akademiske plattform. Å bygge et mangfoldig og kompetent barnevern betyr å verdsette både akademisk kunnskap og erfaringsbasert innsikt. Det handler ikke om å senke kravene, men om å utvide forståelsen av hva god kompetanse faktisk er.
Til slutt mener jeg at vi må sammen, sørge for at barnevernet ikke blir en arena for akademisk ekskludering. Det skal være en trygg havn for barn og unge, fylt av trygge voksne som ser dem og tåler dem.
Kanskje er det til barnets beste at det er ulike erfaringer i barnevernet.
