Debatt ● Oda Tvedt

100 millioner — til alle andre enn norske forskere?

Forskningsrådets pott på 100 millioner til internasjonal rekruttering virker som en korttenkt og ikke minst prinsipielt uheldig ordning.

Mener statsråden og hennes medarbeidere at folk med norsk statsborgerskap ikke kan tenkes å være best skikket for de eventuelle stillingene som skal lyses ut, spør forfatteren.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forskningsrådet skal slippe en pott på 100 millioner norske kroner til en underfinansiert sektor. Pengene er øremerket «internasjonal rekruttering». 

Det er lett å si ja til å til å ansette de beste forskerne i Norge — men burde ikke det gjelde også dersom de beste tilfeldigvis er norske?

Midlene skal ikke gå direkte til å rekruttere amerikanske forskere, selv om Trump-administrasjonens famøse liste over nei-ord og maktbruk ovenfor offentlig støttede universiteter og colleger danner bakteppet for politikernes plutselige omsorg for sektoren. 

Heller ikke er midlene øremerket andre utsatte forskere, som for eksempel forskere fra Ukraina eller Palestina. Ei heller forskere fra fagfelt som rammes spesielt av Trumpistenes korstog, så som kjønnsforskning, kvinnehelse eller forskning på transpersoner eller klima. 

De 100 millionene skal heller ikke gå til å forsvare den akademiske friheten som forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland peker på som en del av bakgrunnen for tildelingen.

Faktisk skal midlene gå til å rekruttere forskere til en lang rekke fagfelt, fra alle land, unntatt Norge. Dette virker som en korttenkt og ikke minst prinsipielt uheldig ordning. 

Mener regjeringen, med forskningsrådet, virkelig at 100 millioner kroner skal brukes til å rekruttere personer fra utlandet, uten at nordmenn samtidig skal kunne konkurrere om de samme midlene? 

Det virker korttenkt fra regjeringens å sette til side meritteringsprinsippet på denne måten, uten at det begrunnes grundigere enn med generell gestikulering i retning USA.

Med mindre Aasland og hennes medarbeidere faktisk mener at folk med norsk statsborgerskap ikke kan tenkes å være best skikket for de eventuelle stillingene som skal lyses ut? 

Det ville i så fall være en oppsiktsvekkende holdning.

Formålet med ordningen er heller ikke å tiltrekke seg akademikere til Norge som skal bli værende over tid, men å treffe forskere som akkurat nå ikke finner seg til rette i USA, enten de er amerikanere eller andre forskere som har latt seg lokke til USA, som huser noen av verdens mest prestisjetunge universiteter.

Forslaget fremstår dermed mer som en opportunistisk måte å grafse til seg kompetanse på, basert på en ufullstendig tanke om forskning som konkurranse mellom nasjoner, hvor det er om å gjøre å ligge først. 

Norge bidrar på den måten heller til en såkalt «brain-drain» fra USA, hvor akademikerne kanskje trengs mer enn noen gang.

Samtidig er det ikke slik at Norge har vanskeligheter med internasjonal rekruttering. Norge tiltrekker seg akademikere fra hele verden, og vårt akademiske arbeidsmarked er svært internasjonalt, særlig på ph.d. og postdoktornivå.

Vi har derimot problemer med å holde på dem vi rekrutterer, og det skyldes delvis at vi ikke har hele og faste stillinger å tilby forskere etter endt utdanning. Det er et problem som rammer både internasjonale og norske forskere, og ikke minst viktige fagfelt.

Rekruttering i akademia er vanskelig hovedsakelig i felt som har sterk konkurranse fra private aktører, slik som legemiddelindustrien, økonomifag eller tekniske fag, og hvor akademia ikke klarer å konkurrere på lønn.

Rekruttering er også en utfordring i fagfelt som er av betydning for nasjonal sikkerhet. Her er ikke internasjonal rekruttering, heller ikke fra USA, løsningen. 

Regjeringen stiller dermed feil diagnose, og unngår samtidig å løse noen av sektorens faktiske utfordringer.

Å hjelpe akademikere i en utsatt situasjon er en prisverdig og solidarisk ambisjon. Dersom dette er ønsket som ligger bak regjeringens åpne lommebok foreslår vi å heller sende pengene til f.eks. EUI, eller andre organisasjoner som bistår akademikere på flukt.

Powered by Labrador CMS