Debatt ● Jan-Thore Lockertsen

«... det er en dyr Lærdom, Erfaring bringer ...»

Fagskoledebatten: Hva skulle egentlig være forskjellen på en bachelor i helsefagarbeid og en bachelor i helsefaget sykepleie?

Sykdomsbildet i samfunnet endrer seg, og sykepleie til en pasient og dennes pårørende er ikke bare sykepleie rettet mot diagnose, men også opplevelse av egen sykdom og helsetilstand, skriver forfatteren. — I praksis er dette håndverk og akademi hånd i hånd.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fagskolemeldingen har vakt debatt. Utdanningene skal utvikles til samme kompetansenivå som dagens bachelor- og masterutdanninger. Politikerne Strand og Funderuds uttalelse i Khrono vekker undring i meg: «Dette betyr at fagskoleutdannete helsefagarbeidere snart kan ta en bachelor- eller mastergrad som kombinerer praktisk erfaring med teoretisk dybde». 

Hva betyr dette og er dette en ønsket utvikling? Vi har jo allerede helsefag som bygger på erfaring og teori på bachelor- og masternivå, blant annet sykepleie.

Sykepleie utspringer fra menneskers erfaringer med helse og uhelse og den kunnskap det har gitt, men den er ikke forutsetningsløs. Erfaring kan være en dyr lærdom, skrev Rikke Nissen i Norges første lærebok i sykepleie i 1877, om den ikke bygger på teori og forståelse og praktisk øvelse. Erfaringskunnskapen er knyttet til sykepleiens «hva og hvordan» - hvordan en prosedyre skal utføres. Like viktig er begrunnelse av prosedyren med sykepleiens «hvorfor og derfor». 

Erfaringskunnskapen og et godt handlag er høyt verdsatt i sykepleie, men uten begrunnelse og rettferdiggjøring åpner den ikke for kritisk og etisk vurdering og kan vanskelig forbedres.

Å begrunne sykepleiepraksis er nøye knyttet sammen med akademiske ferdigheter. I sin mest grunnleggende form innebærer dette å kunne observere pasienten, søke opp kunnskapsgrunnlaget, iverksette et begrunnet tiltak og avslutte med å dokumentere pasientbehandlingen. Altså sykepleiens «hva, hvordan, hvorfor og derfor». 

I dag er dette kvalifikasjonsnivået for bachelor i sykepleie. I den spesialiserte sykepleien er de akademiske ferdighetene i prinsippet de samme, men fordi pasientbehandlingen er mer avansert, er kravet til kvalifikasjonsnivået master i spesialsykepleie. Det har ikke blitt slik av seg selv.

I navnet sykepleie skulle en tro at det lå en stillingsbeskrivelse av hva profesjonsutdanningen har som mål, nemlig pleie av syke. Den har det også, men forebygging er bedre enn behandling, og sykepleiere forebygger og rehabiliterer og har yrkesoppgaver i hele menneskets livsløp. I Norge fikk vi den første treårige utdanningen i 1908 og den første lov som regulerte innhold og lengde i 1948. Likevel var det først i 1986 at sykepleierutdanningen ‘etter en kronglete vei’, ble en del av høgskolesystemet.

Styrkingen av utdanningen har vært nødvendig for å være oppdatert på den medisinske og teknologiske utviklinga og pasientenes autonomi.

Jan-Thore Lockertsen

Sykepleierutdanningens fremvekst og utvikling kan utforskes fra flere synsvinkler. Ett perspektiv ingen kan komme utenom, er at styrkingen av utdanningen har vært nødvendig for å være oppdatert på den medisinske og teknologiske utviklinga og pasientenes autonomi. Den samme fremgangen i medisin og teknologi har ført til at sykepleie som fag er splittet opp i flere helsefag, som fra røntgensykepleier til radiograf; og i spesialiseringer på masternivå der erfaringskunnskapen ervervet gjennom praksis, er nøye vektlagt.

Forskriftene for helsefagutdanningene på bachelor- og masternivå, kjent som RETHOS, er ikke statiske. De er utformet for å være fremtidsrettet og styrke kvaliteten på pasientbehandlingen og de skal revideres hvert fjerde år. Dagens helsefagutdanninger i sykepleie og spesialsykepleie på bachelor- og masternivå, er derfor enhetlige utdanninger styrt av samfunnets behov for fagutdannete syke- og spesialsykepleiere.

Erfaring kan, som overskriften hentet fra Rikke Nissen i 1877 sier, være en dyr lærdom om den ikke korrigeres av refleksjon og teori. Det er strengt tatt erfaringer og lærdommen fra dem, som har gjort det nødvendig å heve sykepleierutdanningen fra fagskolenivå til høgskolenivå og har gitt oss sykepleie på bachelornivå og spesialsykepleie på masternivå. 

Lærdommen er at sykdomsbildet i samfunnet endrer seg, og sykepleie til en pasient og dennes pårørende er ikke bare sykepleie rettet mot diagnose, men også opplevelse av egen sykdom og helsetilstand. I praksis håndverk og akademi hånd i hånd.

Å gi fagarbeidere mulighet for utdanning på bachelor- og masternivå, kan helt sikkert ha noe for seg i noen fag og yrker. Men fra de konkrete eksempler som er gitt fra politikerne Strand og Funderud og i fagskolemeldingen (s. 46), er det ikke lett å forstå behovet for helsefagarbeiderutdanning på bachelor- og masternivå. 

Vi har alt erfaringsbasert utdanning i helsefagene sykepleie og spesialsykepleie, som fyller dette behovet for kompetanse.

I lys av dette spør jeg: Hva skulle egentlig være forskjellen på en bachelor i helsefagarbeid og en bachelor i helsefaget sykepleie eller en master i helsefagarbeid og en master i helsefag?

Powered by Labrador CMS