Debatt ● Sveinung Skule og Carl Endre Espeland
Ikke kall det bachelor og master før vi vet hva vi snakker om
Debatten om gradsbetegnelser i høyere yrkesfaglig utdanning overskygger debatten om hva slags utdanninger det skal være. Ikke kall det bachelor og master før vi vet hva vi snakker om.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Statsminister Jonas Gahr Støre omtaler stortingsmeldingen Fagfolk for en ny tid som Norges neste utdanningsløft. Grupper som har hatt få muligheter til høyere utdanning etter fagbrev, får nå tilgang til utdanning helt opp til et nivå tilsvarende master — i en egen yrkesfaglig søyle.
Det er en historisk systemendring: To sidestilte, men forskjellige veier til høyere utdanning — én akademisk og én yrkesfaglig — tilpasset hvert sitt formål og målgruppe, og med ulik kunnskapstradisjon.
Men én diskusjon har fylt for mye av spalteplassen: Hva skal gradene i høyere yrkesfaglig utdanning hete? Yrkesbachelor og yrkesmaster? Det er å starte i feil ende.
Vi bør heller starte med substansen. Hva skal nivåene 6—7 i den yrkesfaglige søylen være, og hvilke behov i arbeidslivet skal de dekke?
Dette handler om hva studentene skal lære. De skal ikke lære det samme som studenter i akademia — da hadde vi ikke trengt en egen søyle — men selvsagt skal det være på samme kompleksitetsnivå som andre utdanninger på nivå 6 og 7 i det europeiske kvalifikasjonsrammeverket. Det er sånn kompetansen kan «oversettes» mellom land, uavhengig av hva gradene heter.
At utdanningene ligger på nivå 6 og 7 i kvalifikasjonsrammeverket betyr ikke at innhold, organisering og form må ligne akademiske utdanninger. Tvert imot må vi forme disse utdanningene ut fra arbeidslivets behov og studentenes livssituasjon.
Derfor bør diskusjonennå ikke handle om navn — men om retningen for høyere yrkesfaglig utdanning.
Høyere yrkesfaglig utdanning må formes ut fra behov, ikke etter akademiske maler. Bachelor- og mastergradsløpene ved universiteter og høgskoler er tre- og femårige løp, ofte for unge på vei inn i arbeidslivet. Det er forskningsbaserte utdanninger der mye av opplæringen er knyttet til teorier, vitenskapelige metoder og akademiske ferdigheter. Også profesjonsutdanningene er forskningsbaserte, men med et tydelig praksisinnslag.
Yrkesfaglige løp, derimot, er praksis- og erfaringsbaserte utdanninger der målet er at kandidatene skal kunne gå rett ut i jobb uten videre opplæringstiltak. Det er ofte videreutdanning for fagfolk som allerede er i jobb, eller yrkesrettede grunnutdanninger. Gjennomsnittsalderen for fagskolestudenter er 33 år. De studerer deltid, har mange års arbeidserfaring og trenger fleksible, praksisrettede utdanningsløp.
Skal høyere yrkesfaglig utdanning på nivå 6 og 7 nødvendigvis ha samme omfang som de akademiske løpene? Skal de også være 3 + 2 år? Eller bør man heller se til andre modeller, som for eksempel spesialistutdanningene for leger, der veiledet praksis i betalte utdanningsstillinger utgjør et tungt innslag, kombinert med teoretisk undervisning.
Kanskje skal det være noe helt annet. Det har vi ikke svaret på i dag.
Det er lett å forstå ønsket om gradstitlene yrkesbachelor og yrkesmaster. Det kan gi status, synlighet og rekruttering. Det er lett å se appellen i å bruke etablerte begreper som allerede har en sterk posisjon både nasjonalt og internasjonalt.
Kanskje er det veien å gå, men vi bommer på hoppkanten dersom vi allerede nå legger til grunn at nivåene 6 og 7 med nødvendighet må hete bachelor og master. Kompetansenivå og gradsbetegnelser er to ganske forskjellige ting.
Kan «yrkesbachelor» og «yrkesmaster», si noe om nivå, uten samtidig å legge sterke føringer på hvordan vi skal tenke om innretning på utdanningstilbudene? Eller dreper vi nyskapende utvikling av høyere yrkesfaglig utdanning hvis vi kopierer universitetenes gradsbetegnelser?
Det er altså for tidlig å ta stilling både for og imot å bruke betegnelsene yrkesbachelor og yrkesmaster. Vi vet fortsatt for lite om hvordan disse utdanningene faktisk vil se ut og hvilke strukturer som passer best. Navnet bør ikke avgjøres før innholdet er på plass.
