Norsk klima­forsker i New York fikk inndratt stipend

New York (Khrono): Den norske professoren Peder Anker sitter på kontoret sitt ved New York University (NYU) sentralt på Manhattan. Her jobber han med og underviser i klimavitenskapshistorie. Lærestedet er et av landets ledende, men fagfeltet hans har falt i aktelse hos makthaverne i Washington.

— Akademisk forskning har alltid ligget under sosial og politisk om ikke kontroll, så iallfall føring, sier han.

— Sånn har det alltid vært i Norge, og sånn har det alltid vært i USA. Men nå er det dramatisk. Mange føler at de har fått begrenset akademisk frihet. For noen er det reelt, gestikulerer han videre.

— Det er en kombinasjon av at du faktisk blir hindret i å si noe, og av frykten som oppstår av at det kan bli konsekvenser. Særlig innen disipliner som berører Israel/Hamas-konflikten er frykten stor. Og så har du «mykere» sider som å miste finansiering. Det betyr at du kan si hva du vil, men har mindre penger til å si det.

Anker har selv fått et forskningsstipend inndratt som følge av regimeskiftet i USA. Han er imidlertid i ferd med å utvikle motgrep mot sånt. Mer om det senere.

forskerflukt

Sverige vil bli fristed for amerikanske forskere

Hyler ikke

Før påske kunne Khrono melde at Trump-regjeringen holder tilbake støtte verdt 20 milliarder kroner til universitetene Cornell og Northwestern. Hjemme i Norge kan Universitetet i Bergen se langt etter et samarbeidsprosjekt med University of Florida. Fellesnevneren er den nye skepsisen til mangfolds- og kjønnsforskning i det offisielle USA. 

Ifølge Anker er klima- og utviklingsstudier under tilsvarende press. Men han vokter seg for å svartmale situasjonen.

— Oppgaven min som akademiker er ikke å være med i noe hylekor. Oppgaven er å prøve å forstå hva som skjer, og prøve å se hva det betyr — for forskningen og for Amerika.

Framover vil mange viktige slag stå i rettssystemet, påpeker han.

— For øyeblikket sitter universiteter som mitt med en masse advokater og ser på betydningen av såkalte eksekutive ordrer. Hver gang presidenten sier at «sånn og slik er ikke greit lenger», må det gjennom rettsvesenet. Og motstanden fra akademia er tung, sier Anker.

— Samtidig opplever jeg at NYU kjemper for hver ansatt og hver student. Vi har sett studenter — og minst én ansatt — få problemer med oppholdstillatelsen og immigrasjonsmyndighetene. Universitetet prioriterer tung juridisk og økonomisk bistand til disse. Det er ikke sånn at politiet får hente folk på døra og sende dem ut, uten at noen bryr seg.

Anker ser heller ingen grunn til å skrike opp over at Trump har besluttet å bygge ned utdanningsdepartementet. Tvert imot ser han et behov for å nyansere forestillingen om at det betyr farvel til sektoren slik vi kjenner den.

— Fra et norsk ståsted kan det virke veldig dramatisk — og det er dramatisk. Men det finnes store og sterke utdanningsdepartementer på delstatsnivå som reflekterer den aktuelle delstatens verdigrunnlag, sier han.

— New York State, for eksempel, har veldig fokus på mangfold og miljø. At man lager statlige og lokale regler for utdanning — det er ikke sikkert at det er så fryktelig. Det betyr i hvert fall ikke at utdanningen forsvinner, eller at man ikke lenger har styring med skolen.

USA

Columbia-ansatte demonstrerte: — Dette er vårt «kanarifugl i gruven»-øyeblikk

Kulturendring

Det var i 2009, etter avlagt doktorgrad ved Harvard, at osloenseren Anker tiltrådte ved NYUs Gallatin School of Individualized Studies. Mye har endret seg siden da, konstaterer han. Det gjelder politisk — og kulturelt.

— Jeg strever med studenter som ikke leser. Folk, meg selv inkludert, har mindre tålmodighet, erkjenner Anker.

— Bruken av sosiale medier fører til at vi skriver på mer korthugd vis. Sånn sett tror jeg den akademiske kulturen forandrer seg — på godt og vondt. Selv om det kan være bra at vi uttrykker oss presist og provokativt, får vi polarisering og ekkokamre. Viljen til å oppsøke uenighet er svakere.

Polariseringen skal ha satt seg i klasseromsveggene i Greenwich Village.

— Studentene er mer opptatt av å ta standpunkt for eller imot. Eller de blir mer stille, fordi det er risikabelt å si noe. Jeg må stadig be dem om å legge bort telefonene. Ikke fordi de blir forstyrret av meldinger og e-post, men fordi det er en fare for at ting blir tatt opp og postet et eller annet sted. Det har oppstått en slags fryktkultur rundt det.

Mindre bekymret er Anker for ordskiftet i samfunnet ellers. Han mener Frihetstårnet ennå forsvarer sin plass utenfor vinduene hans.

— Nylig demonstrerte en halv million mennesker i gatene, så ytringsfriheten skulle være i behold, sier han og nikker nedover Broadway.

— Hvis takhøyden er lav noe sted, er det knyttet til antisemittisme. Der er føringene sterke, slik de er innen pro-Putin- eller innvandringskritiske holdninger i Norge. Men jeg kan fortsatt sette meg ned og skrive en hyperkritisk bok om Trump.

USA

Norske studenter i New York: — Fryktfølelse

Bokbombe

Anker har foreløpig ikke skrevet noen kritisk bok om Trump. Til gjengjeld har han skrevet en kritisk bok om retorikken rundt USAs bruk av atombomber under andre verdenskrig. Tittelen er «For the Love of Bombs: The Trail of Nuclear Suffering». En av inspirasjonskildene var Christopher Nolans Oscar-prisede «Oppenheimer»-film fra 2023.

— Oppenheimer-fortellingen er en del av et narrativ som tjener amerikanske interesser og amerikansk statlig propaganda, erklærer Anker.

— Den eneste fortellingen jeg synes er interessant i dag, skal vi lære noe om atombomben, er at den var helt forferdelig.

Begreper som «sexbombe» og «bombenedslag» inngår stadig i tabloidvokabularet. Anker viser hvordan de skriver seg direkte fra propagandamaskineriet.

— Mange menn synes vakre damer er noe å være glad rundt. Mange damer ønsker å være vakre. Begge deler er helt fint, så hvorfor beskrive dem som bomber?

Anker rister på hodet.

— Enda verre blir det med «bombshell». «Shell» eller «skall» impliserer at det ikke finnes noe inni, så det blir en dobbel fornærmelse. Ikke bare er det et skall av skjønnhet, men en bombe — og ideen er at kvinnen er så vakker at hun ødelegger deg. Det er noe problematisk med hele bildet.

Hovedmålgruppa er studentene hans — derav de skarve 100 sidene.

— Jeg introduserer en håndfull forskjellige bombefortellinger, hver metodisk forskjellig: En urbefolkningshistorie, en miljøhistorie, en kjønnshistorie, en kolonihistorie og en klimamediahistorie.

— Det høres ut som en liste over historiene regjeringen ikke lenger vil ha fortalt?

— Ja, dette er boka hvor jeg sier til mine republikanske studenter — og de finnes jo — at «her er mitt perspektiv. Nå må dere gi meg deres.» Det ønsker jeg velkommen til, og prøver å lage plass i klasserommet for at begge perspektivene skal inngå i opplevelsen og debatten.

Koder planter

Anker er klar over at ord har makt. Derfor vil han veie stipendsøknadene sine nøye heretter.

— Jeg er involvert i noen prosjekter hvor man prøver å omforme eller «rebrande» litt, sier han og knegger.

— Hvis det er vanskelig å nå fram med rubrikker som «biodiversitet» og «økologi», kan vi kanskje vurdere «gamle trær fra revolusjonstid», noe sånt. Da blir overskriften liksom mer patriotisk.

For stipendet Anker mottok til prosjektet «Coding Plants», er det riktignok for sent. Nylig mistet forskergruppa hans 30.000 dollar — tilsvarende drøyt 300.000 kroner — i tilskudd fra National Endowment for the Arts. Det betyr at budsjettet er strammere når Anker & Co. sikter inn Italia kommende måned.

Prosjektet, som handler om datalagring, er antatt til selveste Veneziabiennalen.

— Biologisk lagring er en ny måte å lagre data på. Du kan lagre tekst, bilder, filmer — enorme mengder data — i blader, plantematerialer og planters DNA, rapporterer han oppglødd.

— Det høres sci-fi ut, men er helt reelt. Det vi konkret har gjort, er å skyte ordene «Form follows function» — en sentral lov i arkitekturhistorien — inn i DNA-et på en type tang. Vi har fått den til å vokse også, og tangen har det like bra. Selv om menneskeheten skulle dø ut — og det er ganske sannsynlig, slik vi behandler klimaet — vil et annet intelligent vesen teoretisk kunne hente ut teksten om noen milliarder år.

Anker glimter til bak brilleglassene når han øser av mulighetene.

— Dette er miljøvennlig lagring, fordi vi nødvendigvis vil bli opptatt av å ta bedre vare på naturen hvis vi lagrer i planter. Vi kan lagre hele verdensbiblioteket — hele kulturen — på denne måten.

— Kanskje strategisk å ta med Trumps «The Art of the Deal» i utvalget?

— Ja, «The Art of the Deal» må med. Det er et godt poeng. I teorien kan alle Trumps taler inngå. Jeg kan samle alt han har skrevet, lagre det i et blad og gi det til ham i presang. Men spøk til side: Dette er spennende nybrottsarbeid, «cutting edge»- forskning på teknologi som er helt i startfasen.

USA

Forskerflukt fra USA: — Ser på det som en mulighet

På barrikadene

— Hvor pessimistisk er du på vegne av det akademiske USAs framtid?

Anker samler hendene.

— Husk at jeg har jobbet med miljøspørsmål hele karrieren. Der har det alltid vært mørkt. Det betyr ikke at jeg ikke er optimistisk.

Han lener seg fram over skrivepulten.

— Jeg tror ikke dette kan reduseres til et «fornuften vil seire» eller ei. Nå går vi videre. Når det gjelder Trump, tenker jeg at han vil «vare» i snaut to år til før han taper mellomvalget. Og jeg tror at mulighetene mine til å forske på det jeg vil og synes er spennende, vil være til stede. Jeg ser ikke like dystert på det som min norske kollega som sammenlignet USA med Kina på «Dagsnytt 18» forleden, sier Anker.

— Der er vi ikke. Vi er jo i harnisk, alle sammen, over hva som skjer. Studentene er på barrikadene — og ytringsfriheten er absolutt til stede. Så jeg er ikke veldig bekymret.