Debatt ● Hossein Baharmand og Anders Örtenblad
Publisér mindre, tenk mer
Er veksten i akademisk publisering bærekraftig, og hvordan påvirker den kvaliteten på forskningen?
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den ekstreme veksten i vitenskapelig publisering de siste årene har skapt bekymring for kvaliteten på forskningen.
Mens regelmessig publisering er viktig for kontinuerlig utveksling av ideer, bør det akademiske samfunnet strebe etter en balanse mellom rask formidling av nye funn og det dype, reflekterende arbeidet som er nødvendig for paradigmeskiftende oppdagelser.
I dagens akademiske verden står vi overfor et grunnleggende spørsmål: Hvorfor føler forskere seg presset til å publisere så mange artikler som mulig hvert år? Dette spørsmålet berører kjernen av vitenskapelig filosofi og kunnskapsproduksjon.
Vitenskapens mål er ikke bare å produsere data, men å skape forståelse og nye paradigmer. Overproduksjon kan drukne de virkelig transformative ideene. Publikasjonene har økt dramatisk de siste tiårene, og antallet tilbaketrukne artikler har også steget.
Det nåværende fokuset på antall publikasjoner stammer fra institusjonelle krav og evalueringsmetoder som ofte prioriterer volum fremfor innflytelse. Denne tilnærmingen kan imidlertid være i utakt med de egentlige målene for vitenskapelig fremgang og kunnskapsutvikling. Flere eksempler viser hvordan fokuset på kvantitet kan føre til overproduksjon av artikler, noe som kan redusere kvaliteten på forskningen.
En av de største utfordringene i universitets- og høyskolebransjen er de høye ytelseskravene. Noen universiteter, også i Norge, har valgt å følge «San Francisco Declaration on Research Assessment» (DORA), som fokuserer på å vurdere forskning på egne meritter fremfor publikasjonens kilde. Dette kan være et skritt i riktig retning for å endre måten vi vurderer forskning på.
I stedet for å fokusere utelukkende på antall publikasjoner, kunne institusjonene skifte mot mer nyanserte evalueringsmetoder som inkluderer kvalitet, relevans, tid som kreves, antall forskere på feltet, og vanskelighetsgraden ved forskningen.
Dette ville bedre gjenspeile en forskers bidrag til sitt felt og gi en mer bærekraftig utvikling av kunnskap innenfor akademia.
Fra et epistemologisk ståsted bør målet med akademisk forskning være å fremme menneskelig kunnskap og forståelse. Den nåværende «publiser eller forsvinn»-kulturen kan faktisk hindre dette målet ved å oppmuntre til fragmentering av ideer og publisering av premature eller overflødige arbeider.
Forslag: publiser mindre, tenk mer.
Dette innebærer en tilnærming som fremmer dybdeforskning med fokus på kvalitet og bidragfremfor hastighet og mengde. Ved å redusere akademisk «støy» kan vi fokusere på færre, men mer betydningsfulle arbeider, noe som vil bidra til en mer meningsfull og bærekraftig utvikling av kunnskap innenfor akademia.
