Debatt ● Seks universitetsansatte
Norske universiteter og forskningsinstitutter fortsetter å samarbeide med Israel
Rektorater skal — med rette — som hovedregel holde seg unna akademikeres avgjørelser om forskning og undervisning. Men det betyr ikke at universitetsledere er fritatt for forskningsetiske forpliktelser.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Midt oppe i systematiske massedrap på palestinske barn og utsulting, uttørsting og tvangsfordrivelse av to millioner palestinere i Gaza, fortsetter norske universiteter og forskningsinstitutter å inngå institusjonelt samarbeid med israelske universiteter som aktivt støtter opp om disse krigsforbrytelsene.
Universitetet i Oslo har, mens et sannsynlig folkemord mot palestinere utspiller seg, det siste året valgt å gå inn i to nye EU-prosjekter med israelske universiteter. Ironisk nok har det ene prosjektet tittelen «Sustaining Public Administration in Modern Democracies». Store deler av den offentlige administrasjon i Israel er for tiden opptatt med å utslette Gaza, både menneskelig og materielt.
Universitetsledere ved UiO har forsøkt å fraskrive seg sitt institusjonelle ansvar for EU-prosjekter. Det påtroppende rektorteamet hevder at EU-prosjekter ikke bør defineres som «institusjonelt samarbeid», men som forsker-til-forsker-samarbeid, og sier videre at «UiO per i dag ikke har noen institusjonelle samarbeidsavtaler med israelske universiteter».
I samme ånd tyder uttalelser fra sittende rektor Svein Stølen og viserektor Bjørn Stensaker på at det eneste de anser som institusjonelt samarbeid er såkalte «overordnede institusjonelle avtaler», der institusjonsledelsen ved et universitet inngår en avtale med institusjonsledelsen ved et annet universitet.
Dette er villedende. Alle som jobber i akademia, vet at det er umulig å søke forskningsmidler fra EU eller Forskningsrådet uten institusjonell forankring og støtte. Kontraktene inngås mellom institusjoner, ikke mellom enkeltforskere.
I avtalene med EU defineres partenes ansvar på institusjonsnivå. Dersom UiO har ansvar for en arbeidspakke i et prosjekt, er de forpliktet til denne leveransen selv om en arbeidspakkeleder skulle bli syk eller av andre grunner forsvinne ut av prosjektet. Ellers fremstår begrepet «overordnede institusjonelle avtaler» som en nyttig lynavleder, siden det er ekstremt sjeldent at slike avtaler faktisk inngås.
UiO er dessverre ikke alene. Norce og UiB gikk nylig inn i et EU-prosjekt med israelske universiteter som opererer i de ulovlig okkuperte palestinske områdene. Denne saken har tidligere vært omtalt i Khrono her og her. Mens Tyrilistiftelsen valgte å trekke seg ut av prosjektet av forskningsetiske årsaker, er samarbeid med institusjoner som opererer på okkupert område i tråd med Norce sin policy for internasjonalt kunnskapssamarbeid, ifølge konserndirektør Jon Harald Kaspersen.
Siste tilskudd er forskningsinstituttet NIFU, som har inngått i EU-prosjektet Trans4Demo. Der samarbeider de med Hebrew University, som har spilt en historisk rolle i den etniske rensingen og okkupasjonen av Palestina. Arbeidspakken som NIFU står ansvarlig for skal blant annet utforske «the future as a novel site for examining the future of democracy», ifølge prosjektets nettside.
Hvilke forskningsetiske vurderinger har NIFU foretatt før de inngikk i dette prosjektet? Utforsket de fremtiden for palestinske akademikere i Gaza som del av disse risikovurderingene? Som Norges eneste forskningsinstitutt som spesialiserer seg på studier av høyere utdanning, er det forstemmende å se at NIFU inngår samarbeid med en institusjon som har bidratt til å utslette samtlige universiteter og høgskoler i Gaza.
Norske universitetsledere har så langt hatt ansvarsfraskrivelse som hovedstrategi når de blir bedt om å ta forskningsetisk stilling til institusjonelt samarbeid med israelske universiteter. Ansvarsfraskrivelsen går i ulike retninger. Den ene retningen er enkeltforskeren, der alt ansvar for å vurdere om det greit å samarbeide med institusjoner som bidrar til et mulig folkemord blir lagt på den enkelte prosjektleder.
Den andre retningen er EU. Konserndirektør ved Norce uttrykker at «Alle partnarane er godkjende av EU-kommisjonen og kan dermed delta. EU-prosjekta i Horisont-programmet har retningslinjer for støtte til israelske institusjonar. Målet med desse er å sjå til at dei respekterer internasjonal rett».
Vi etterlyser et tydeligere engasjement for disse problemstillingene fra norske universitetsledere, og mindre unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse.
Seks universitetsansatte
Det er helt opplagt at disse israelske institusjonene ikke respekterer internasjonal rett når de opererer på ulovlig okkuperte områder. Men hvis «EU sier det er greit», så er det kanskje det? EUs snevre retningslinjer fra 2013 innebærer at de kan fortsette å gi økonomisk og indirekte moralsk støtte til Israels ulovlige okkupasjon, ulovlige bosettinger og apartheidsystem, selv om det i praksis betyr at Horisont bryter EUs nye regelverk med krav om tredjelands (her Israels) respekt for menneskerettighetene.
En tredje retning er idealet om akademisk frihet. Dette er kanskje den mest problematiske varianten, fordi en historisk kjerneverdi i akademia her brukes for å legitimere samarbeid med institusjoner som har bidratt til å utslette hele universitets- og høgskolesektoren i Gaza. Skal vår akademiske frihet brukes til å legitimere samarbeid med institusjoner som frarøver palestinere deres akademiske frihet?
Rektorater skal — med rette — som hovedregel holde seg unna akademikeres avgjørelser om forskning og undervisning. Men det betyr ikke at universitetsledere er fritatt for forskningsetiske forpliktelser. De er heller ikke blottet for ansvar etter folkeretten og norsk lov, når deres universiteter inngår i institusjonelt samarbeid som bidrar til å ødelegge akademisk frihet på et rasistisk grunnlag, rettet mot den palestinske folkegruppen.
Vi etterlyser et tydeligere engasjement for disse problemstillingene fra norske universitetsledere, og mindre unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse.
Innlegget er skrevet av:
Terje Einarsen, professor, Det juridiske fakultet, UiB
Hege Hermansen, professor, Senter for profesjonsforskning, OsloMet
Amna Mahmood, gjennomføringsstipendiat, Institutt for kultur, religion, Asia- og Midtøstenstudier, UiO
Kjetil Rommetveit, professor, Senter for vitenskapsteori, UiB
Kamilla Stølen, rådgiver for forskning og formidling, Senter for vitenskapsteori og Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiB
Maja van der Velden, professor, Institutt for informatikk, UiO
