Debatt ● Brit Marie Hovland
Norsk forsoning og struping av amerikansk akademia
Den ferske Holbergpris-vinneren Gayatri Chakravorty Spivaks pekefinger fra 1988 kunne like gjerne vært rettet mot norsk-samiske forhold.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Kan samer få snakke nå?» Dette kunne vært Gayatri Chakravorty Spivaks norsk-samiske tittel i 1988, da essayet «Can the Subaltern Speak?» kom ut. Spørsmålet er like betimelig i 2025.
Vi lurer ikke på om samer er taleføre — men om den samiske stemmen lyttes til. Det var nettopp det Spivak satte pekefingeren på, videre utviklet i «Subaltern Studies». Hun er et høyaktuelt innspill til arbeidet etter Sannhet- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023. Rapporten krever at urfolk og minoriteter får rom i og tid til egen kultur og språk, og en tydelig stemme inn i et felles nasjonalt «vi».
Holberg-komiteen og prisvinner professor Gayatri Chakravorty Spivak har nå sikret et subalternt, postkolonialt, blikk på forsoningsarbeidet. Det treffer blink for Stortingets visjon fra 2003; prisen skal hedre internasjonalt fremragende forskning innen humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teknologi. Stemmen til Spivak er klar og aktuell.
Essayet «Can the Subaltern Speak» fra 1988 ble skoledannende. Begrepet subaltern kommer fra latin sub (under) og alter (annen), og viser militært til underordnet grad. Det handler om å heve underordnede folk og underhørte stemmer. Spivaks egen røst er nå, ifølge komiteen, «en av verdens mest innflytelsesrike globale intellektuelle» stemmer.
Subalterne studier løfter marginaliserte grupper ved å fremme erfaring som historisk har vært fortrengt, og grupper med liten tilgang til offentlig ordskifte. Med det utfordres vårt vestlige blikk, vår tradisjon, verdensbilde og «sannhet» ved at nye stemmer blir lett fram, lyttet til og anerkjent i et mangfold for minnekulturell forsoning. For målet er endring.
Ved å blottlegge etterlatt institusjonell arv, blir vedvarende dominans synlig. Mulighetspassasjen (Mbembe) for endring ligger her i et driv etter innsikt fra de som aldri ble hørt. Feltet har fast blikk på kunnskapens makt. I «1984» sa Orwell at vinneren skriver historien. Subalterne studier snur dette forfatterperspektivet.
I «1984» sa Orwell at vinneren skriver historien. Subalterne studier snur dette forfatterperspektivet.
Brit Marie Hovland
Det fantastiske essayet fra 1988 påviste at undertrykte grupper ikke høres, og at vestlig akademia misrepresenterer disse minoritetene. Spivak påviste her en epistemologisk kunnskapskløft og radikalt ulikhet mellom de få på maktens scene og de mange uten tilgang til talerstol og mikrofon.
Spivak taler for en vitenskap — og en sannhetsteori — som gjør opprør mot vestlig dominans, som fortsatt har som «keiserens nye klær» i akademikerens oversettelse og fortolkning. Det vestlige «objektive» utenfra-blikket ekskluderer. Hun etterlyser derfor ny epistemologisk (kunnskapsteoretisk) bevisstgjøring av posisjon, rolle, syn på vitenskap og ikke minst på sannhetsteorier.
I tillegg krever Spivak at subalterne stemmer selv må få stille spørsmålene og finne svarene om egen subordinans, veier til myndiggjøring, og sin stemme i et nytt «vi».
Vestlig vitenskap blir i et slikt perspektiv potensielt — og potent — maktverktøy. En ekspertstatus «over hodet på» dem det gjelder. Feltet av subalternteori gir nye perspektiv på dialektikken — binæriteten — mellom kolonist og kolonisert. Og her finnes håpet.
I dette postkoloniale «tredje rom» er en «interstitial passage» (Mbembe), en mulighetspassasje. I det liminale rommet kan låste kategorier løses opp, slik at «vi» og «de andre» møtes på nytt. «Sannhet og forsoning» kan bli en mulighetspassasje.
I 2024 kom Stortingets offisielle unnskyldning. De anerkjente en sterk og langvarig fornorskning av samiske urfolk og minoritetsgruppers språk og kultur, og at skole og utdanning har spilt en særlig viktig rolle. I rapporten hvisket 760 personlige stemmer inn sin erfaring til et nytt kunnskapsgrunnlag. Et av tidsvitnene, Frank Balto, sa om egen skoletid «det er en stor mangel når det aldri er noe om oss … aldri om oss, det fantes ikke en linje om oss, om vår historie og kultur i skolen» (SFR 2023, 270).
I 2025 fulgte Forskningsrådet opp med midler til banebrytende forskning. La oss tro at det sorgfulle barnets minne, «det fantes ikke en linje om oss», blir sentralt. Livsverdenen til samiske, kvenske/norsk-finske og skogfinske barn var fraværende i historiens klasserom.
Men hvordan adresseres det i dagens skole — og framtidens skole- og utdanningsforskning? Dette var Spivaks radikale argument i 1988, og her står vi i Norge i 2025.
Den akademiske kanselleringskulturen sprer seg. I mars mistet Spivaks Columbia University flere hundre millioner dollar i føderal støtte og rektor gikk. Trump-administrasjonen straffet pro-Gaza-demonstrasjoner, og de rammet særlig «splittende konsept» med en liste flaggede begrep. Eksempler fra listen er aktivisme, talsperson, antirasisme, urfolk, BIPOC (svart, urfolk og fargede), mangfold, minoritet, marginalisert og undertrykt.
Denne politiske flaggingen har tydelig mål å strupe akademias frihet. Konsekvensen er både tydelig og hard. For Europas og Norges del fulgte internasjonale akkrediteringsorgan raskt opp med å fjerne mangfoldsord i retningslinjene. Statsråd Aasland og direktør i NFR er på banen, og 46 UiO-ansatte har signert støttebrevet «In solidarity with our colleagues at Columbia University».
Trumps
politiske styring av forskning, vitenskap og «sannhet» har fått internasjonale
konsekvenser, men har også virket til å bevisstgjøre og mobilisere motkrefter.
Retorisk og økonomisk struping av akademia viser en politisk kanselleringskultur, og ordlisten demonstrerer at det her ble vinklet direkte mot felt som innvandring, «woke», rase- og LGBTQ. Det er i MAGAs ånd.
For historiefaget sin del har tendensen vokst fra Texas’ «lærebokmassakre» i 2010, 1776-kommisjonen fra 2020, MAGA og nå sist Prosjekt 2025. Agendaen er å gjenreise en hvit og konservativ kristen amerikansk opphavsfortelling i skole (og samfunn).
Vi kan — og bør — ha rom for ulike syn på religion og på skolen i vår tid, men dette handler overordnet sett om å kansellere dissens. Motpartens syn avskrives som «fake news». Det er en svært farlig oppløsning av fellesskapet. I et deliberativt demokrati er nettopp uenighetsfellesskapet selve fundamentet.
Nå brenner vitenskapens og demokratiets fundament i verden. Spivaks subalterne pekefinger viser i Norge 2025 til et historisk ansvar i «aldri et ord om oss». Vi må ta tak for et omforent fellesskap i en verden som forvitrer.
Det krever at marginaliserte stemmer får tid og rom, og at majoriteten erkjenner historiens overgrep. I ett slikt nytt rom — håpets mulighetspassasje — kan det være mulig med en ny felles fortelling: Hvem er vi, hvor kommer vi fram, og hvor går vi?
Vi har som samfunn vedvarende ansvar for narrativ refigurasjon og omskape selvbildet vi har om hvem dette «vi» er. Alle kollektive identiteter er konstruerte. De voksne i rommet må etter beste evne bøte på tidligere urett og heve en selvfortelling som rommer alle i klasserommet og hele Norge.
Her
gir Spivaks pekefinger oss en viktig retning.
