Debatt ● Sigrid Skutvik
Det er på tide at KHiO krever en institusjonskategori som passer
Kunsthøgskolen i Oslo har en unik rolle i samfunnet. Det må institusjonskategorien reflektere.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hvordan kan det ha seg at Norges fremste utdanningsinstitusjon for kunstnere, Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), i 2025 opererer under en institusjonskategori som ikke reflekterer dens egentlige oppdrag?
Dette paradokset belyser et større problem om manglende forståelse og vern av kunstens egenart i høyere utdanning.
I en tid hvor samfunnet trenger kunst og kultur mer enn noen gang, er det viktig at vi gir kunstutdanningen den plassen og autonomien den fortjener.
Kunsthøgskolen i Oslo er i dag akkreditert som en vitenskapelig høgskole, til tross for at institusjonen ikke driver vitenskapelig forskning. Dens hovedoppgave er å utdanne kunstnere og designere gjennom kunstnerisk praksis og kunstnerisk utviklingsarbeid (KU).
Kategorien som «vitenskapelig høgskole» ble innført som en midlertidig løsning allerede i 2015, i påvente av etableringen av en kunstnerisk doktorgrad. Selv om denne doktorgraden nå er på plass, har institusjonskategorien forblitt uendret.
Dette er problematisk, fordi betegnelsen «vitenskapelig høgskole» ikke gjenspeiler KHiOs samfunnsoppdrag.
Dette er problematisk, fordi betegnelsen «vitenskapelig høgskole» ikke gjenspeiler KHiOs samfunnsoppdrag.
Sigrid Skutvik
Kunstutdanning bygger ikke på vitenskap og vitenskapelige metoder, men på utvikling av ny kunnskap og innsikt gjennom kunstneriske prosesser og metoder. Ved at Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) har tillatt dette misforholdet, svekker ikke bare KHiOs autonomi, men også kunstutdanningens særpreg.
Det er på tide at KHiO selv krever en tilpasset institusjonskategori — som for eksempel «kunstnerisk høgskole» — som bedre reflekterer dens unike rolle i samfunnet.
En annen utfordring knytter seg til hvordan vi omtaler og forstår begrepet «kunstnerisk utviklingsarbeid». Ifølge universitets- og høgskoleloven skal KU være sidestilt med forskning, men samtidig noe annet — et kompetansefelt som tar utgangspunkt i det kunstneriske fremfor det vitenskapelige.
Likevel ser vi ofte at KU omtales som «kunstnerisk forskning», oversatt fra det engelske begrepet Artistic Research. Denne sammenblandingen skaper en begrepsforvirring som kan få alvorlige konsekvenser.
Når KU automatisk defineres som forskning, risikerer vi å undergrave lovens intensjon om å verne det kunstneriske som et eget kompetansefelt. Kunstnerisk utviklingsarbeid handler om å eksperimentere og skape gjennom kunstneriske metoder — ikke å etterligne vitenskapelige prosesser.
Når KHiO fremmer ideer om triangulering mellom «kunst, vitenskap og verksted», slik rektor Marianne Skjulhaug mfl. har foreslått, bidrar dette ytterligere til å viske ut grensene mellom de ulike feltene. Resultatet er en svekkelse av det unike ved kunstfagenes bidrag til samfunnet.
Dette er ikke bare en intern debatt for akademia og kunstfeltet. Kunst og kultur spiller en skapende rolle i samfunnet vårt — de utfordrer oss, inspirerer oss og gir rom for refleksjon.
Hvis vi mister forståelsen for hva som gjør kunsten unik, risikerer vi å redusere dens verdi til noe målbart innenfor vitenskapelige rammer. Det vil være et tap for oss alle.
For å sikre kunstutdanningens fremtid bør man nå ta grep og:
1. Etablere en ny institusjonskategori: KHiO bør kreve status som «kunstnerisk høgskole», en kategori som bedre reflekterer dens oppdrag og metode.
2. Ha klare definisjoner: Begrepet «kunstnerisk utviklingsarbeid» må beskyttes mot sammenblanding med forskning. Vi trenger tydelige definisjoner som ivaretar lovens intensjon om å fremme det kunstneriske.
3. Verne om autonomien: Kunstfagene må få utvikle seg på egne premisser uten å tilpasse seg vitenskapelige standarder.
I urolige tider trenger vi kunsten mer enn noen gang — både for å forstå verden rundt oss og for å finne nye måter å uttrykke oss på. La oss sikre at høyere kunstutdanning får den plassen den fortjener, slik at den kan fortsette å være en drivkraft for kreativitet og nytenkning i samfunnet vårt.
