Debatt ● Per Arne Bjørkum
Bør vi finne tilbake til røttene?
Ledelsen ved universitetene bør gjøre det de kan for å beskytte studentene og foreleserne mot politisk innblanding og forfølgelse, skriver Per Arne Bjørkum, og henter fram en gammel oppskrift på hvordan.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den akademiske friheten er under stort press. Vi er i ferd med å miste retten til å undervise om og forske på det vi vil. Jeg tror vi har noe å lære av hvordan universitetene forvaltet den akademiske frihet i tider preget av konflikter og kriger - og autoritære ledere.
Det var den katolske kirken som opprettet de første universitetene. Den ga oss den akademiske friheten. Det var imidlertid en avgrenset frihet. Det var forbeholdt det som foregikk på universitetene. Ingen la seg borti hvordan universitetene organiserte seg, men det var ett krav som alle universitetene måtte forholde seg til: Foreleserne måtte ikke fortelle hva staten eller den katolske kirken burde gjøre.
Studentene kom fra hele Europa. De var gjester i landet og var derfor ikke beskyttet av lovverket i landet. Derfor var det universitetene som sørget for den juridiske sikkerheten til studentene. Dersom en student begikk lovbrudd, var det universitetet/rektor som bestemte straffen, som alltid var mildere enn den staten ville gitt.
Rektor hadde også myndighet til å straffe studenter som ikke oppførte seg i henhold til ordensreglene. Dersom en student sa noe stygt til eller om en medstudent, kunne rektor ilegge studenten bot. Det var heller ikke lov til å protestere. Det er imidlertid eksempler på at studentene kastet «gjenstander» på forelesere fordi de var misfornøyde med kvaliteten på undervisningen. Slikt ble ikke slått ned på, trolig for studentene betalte lønna til foreleserne. Universitetet la seg også borti hva studentene gjorde på fritiden. Studentene fikk til eksempel ikke lov til å delta i spill om penger.
Formålet med ordensreglene var å dempe mulige konflikter mellom studenter og samfunnet. Den underliggende grunnen var å fremme et best mulig læringsmiljø.
Universitetene var en slags stat i staten, og den rollen fikk de fordi det ikke la seg bort i statlige/kirkelige anliggender. Det endret seg på 1930-tallet med det som i dag omtales som Frankfurterskolen. Denne skolen var inspirert av (den unge) Marx og Freud og drev med ideologikritikk. De leverte imidlertid ikke objektive «for-og-imot» analyser, men en oppskrift på det gode samfunnet, jf. «Det sunne samfunn» av Eric Fromm. Studentopprøret på 1960-tallet er et ektefødt barn av denne skolen.
Studentopprøret ble starten på politiseringen av akademia. Opprøret «legitimerte» en ny praksis for hva et universitet var for noe. Universitetene ble pådrivere for samfunnsendring, dvs. de ble politiske aktører. Problemet er at politikk dreier seg mye om følelser, om drømmer, og da kommer den akademiske analysen, den (kjølige) vitenskapelige metoden, til kort. Vi blir derfor svar skyldige, men vi kan, med rette, bli beskyldt for å fremme en bestemt ideologi, en bestemt politikk, som autoritære politikere/ledere kanskje ikke liker.
Vi skal også bidra til folkeopplysningen. Noen akademikere har tolket det som retten til å drive med politisk meningsdannelse. Rektor Stølen og alle rektorkandidatene ved Universitet i Oslo argumenterer for at universitetet skal ha denne proaktive rollen, det vil si at vi blir offentlig finansierte politikere. Da er det kanskje ikke så overraskende at noen politikere legger seg borti hva de ansatte ved universitetene driver med?
Ettersom skillet mellom akademikere og politikere har blitt uklart, er det heller ikke overraskende at folk mister forskningen for å være en del av det ideologiske ordskifte. Dette er en situasjon akademia ikke er tjent med. Det hjelper ikke med flere lover. Det er ikke lov å stjele, men folk stjeler.
Dette må vi derfor ordne opp i selv. Det kan vi gjøre ved å oppføre oss slik at vi blir politisk uangripelige. Så kanskje vi bør vi hente frem statuttene til «The Royal Society of London» fra 1660, som gjorde det klart at de ikke skulle drive med politikk? Universitetene har allikevel vært avgjørende for samfunnsutviklingen. Det har vi klart ved å rendyrke vår (institusjonelle) rolle som leverandør av ny kunnskap som ble overført til studentene - som så ble pådrivere av samfunnsutvikling.
Internasjonale studenter er fortsatt gjester i landet, det vil si at de har ikke den samme rettsbeskyttelsen som landets borgere. Derfor er de ekstra sårbare når de deltar i politiske aktiviteter eller protester, noe de erfarer i USA.
Ledelsen ved universitetene bør derfor gjøre det de kan for å beskytte studentene og foreleserne mot politisk innblanding/forfølgelse. En måte å gjøre det på, vil være å gjeninnføre interne ordensregler som setter læringsmiljøet i fokus, noe alle, også samfunnet, vil nyte godt av.
