Debatt ● Ahmet Soylu
Akademia mellom idealisme og pragmatisme
Akademikere over hele verden jobber mer enn de får betalt for — i ukedager, ferier, dag og natt. Tenkning er ikke noe man kan legge igjen på kontoret og hente opp igjen neste arbeidsdag. Den følger deg. Den lever i deg.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
For mange er den viktigste grunnen til å velge den akademiske livsstilen nysgjerrighet i sin reneste form. Og forhåpentligvis utvikler denne nysgjerrigheten seg for mange til dypere og mer komplekse verdier over tid: en forpliktelse til sannhetssøken, et ønske om å bidra til samfunnet, eller et ansvar overfor kommende generasjoner.
I dag drives imidlertid dette arbeidet ofte ikke lenger av lidenskap, men av tidsfrister. Den neste artikkelen, det neste prosjektet, den neste målingen står alltid og venter.
Akademia har dessverre i økende grad blitt en del av en verden som i hovedsak styres av målbare resultater. Opprykk, lønnsøkninger, forskningstid og anseelse er alle knyttet til prestasjonsindikatorer. Gleden ved refleksjon, nysgjerrighetens gnist og innsiktens langsomme utvikling blir i økende grad skjøvet til side.
Vi som akademikere er delvis ansvarlige for dette, ved at vi deltar i kappløpet. Men systemet utvikler seg først og fremst etter denne logikken og forsterker den. Et sted på veien kan det hende vi har glemt hva formålet egentlig var.
I denne sammenhengen er det kanskje ikke overraskende at akademisk ledelse har blitt en profesjon i seg selv. Universiteter ligner nå mer og mer på virksomheter, drevet av målbare resultater, effektivitetsmål og synlighet. Selv har jeg alltid tenkt på akademisk ledelse som en form for tjeneste, ikke som en karrierevei. Likevel ser vi ut til å leve i en tid med modige og synlige ledere som stolt viser frem tall og karisma.
Men hva skjedde med dem som leder med stillferdig omsorg, som tenker langsomt, som bærer verdier?
Mange har enten tilpasset seg det nye systemet og lært seg å spille spillet, eller trukket seg tilbake og valgt å gjøre det de tror på selv om det går utover synlighet, anerkjennelse og tilhørighet. Forskere som verdsetter vitenskapelig integritet og akademisk ånd må tre frem. De må våge å lede, ikke gjennom makt, men gjennom formål og verdier.
Lignende mønstre finnes også andre steder i hvordan viktige forskningsfunn blir til profitt for private selskaper, som med vaksiner, eller hvordan vitenskapelig publisering har utviklet seg til et marked mer enn en faglig utvekslingsarena. Kanskje er det på tide at universiteter og forskere tar tilbake eierskap, ikke bare til kunnskapen, men til verdiene som bør styre den. Kanskje ligger ikke ansvaret kun hos lederne.
Gjennom karrieren min har jeg flere ganger spurt meg selv: «Hvem eier egentlig dette stedet?» Ofte når beslutninger har føltes for mekaniske eller subjektive. En institusjon er ikke bygningene. Det er menneskene som former den. Ledelse bør ikke være isolert eller impulsiv. Den må gjenspeile felles verdier og kollektiv samvittighet. Og folk, fra topp til bunn, må ta ansvar for å beskytte og forme dette sammen.
Ledere bør derfor skape rom for reelt kollektivt eierskap. I mine første måneder i en lederrolle ble det raskt tydelig at åpenhet og ansvarlighet er avgjørende verktøy for å bygge tillit og trygghet, som er nødvendige forutsetninger for slike rom. Over tid har jeg innsett at en viktig del av disse verktøyene er lederens vilje til å eksponere seg ærlig, ikke bare i medgang, men også i motgang.
Lever vi i en tid med altfor synlige ledere; papirtigre, med liten reell interesse for mennesker? Hvor mye plass skal en leder ta?
Ahmet Soylu
Om vi ser i et større perspektiv, lever vi i en tid med altfor synlige ledere; papirtigre, med liten reell interesse for mennesker? Hvor mye plass skal en leder ta? Er det galt om mye av det en leder gjør skjer i bakgrunnen, gjennom mennesker og prosesser? Er vi virkelig investert i rollene våre og institusjonene vi tilhører, eller unngår vi ansvar, enten som ledere eller som medarbeidere?
Og hva med politikken? Mer presist, hva er forholdet mellom nasjonal politikk og vitenskap? Jeg ønsker fortsatt å tro at vitenskapen står over nasjonal politikk, og at nasjoner bidrar med sitt beste, styrt av et globalt perspektiv.
Vitenskap, som menneskerettigheter, bør kun være bundet av felles prinsipper som etikk, miljøansvar og menneskeverd. Men når nasjonal suverenitet brukes tungt for å styre vitenskapen politisk — når forskning blir et politisk instrument — går noe viktig tapt.
Min erfaring tilsier at akademisk autonomi er begrenset i ulik grad i ulike land. I noen land er den politiske styringen direkte, omfattende og synlig. I andre er den skjult bak byråkratiske strukturer, strategiske planer, budsjettfordelinger og resultatrammer presentert som forbedringsverktøy.
Uansett er målet ofte å bøye institusjonene i retning av makt, snarere enn sannhet — i verste fall til fordel for dagsaktuell politikk og populisme.
Selvsagt vet jeg at nasjonal politikk og akademiske institusjoner ikke kan skilles helt, siden forskning må være relevant ikke bare globalt, men også lokalt. Men det må finnes en balanse, en grense. Og jeg frykter at vi er i ferd med å bevege oss mot en ytterlighet.
Vi trenger ledere, både innenfor og utenfor akademia, som er villige til å beskytte rommet der universitetene kan forbli frie, prinsippfaste og forankret i et felles ansvar overfor verden.
Kanskje jeg høres idealistisk ut. Men jeg er fullt klar over livets praktiske realiteter. Nettopp derfor må vi finne en balanse mellom idealisme og pragmatisme. Idealisme uten pragmatisme blir rigid og naiv. Pragmatisme uten idealisme blir opportunistisk og hul. Så lenge verdier og prinsipper kommer først, vil det alltid være rom for pragmatiske valg.
Uansett: Et universitet — og høyere utdanning generelt — bør ikke styres som et rodeoshow eller brukes som et kampmiddel. Selv om det finnes øyeblikk som krever mot og smidighet, bør det ledes som et maraton og dyrkes som fruktbar jord — til det beste for menneskeheten, med langsiktige mål, dyp refleksjon og meningsfull retning.
Teksten er oversatt av ChatGPT og gjennomgått av Khronos redaksjon.
