Debatt ● Fredrik Graver

Kunstutdanning i krisetider

Regjeringen har skapt en dragkamp internt på breddeinstitusjoner, hvor kunstutdanninger fremstilles som for dyre og uviktige til å kunne satses på i økonomisk trangere tider. 

Ved Universitetet i Innlandet skal styret ta stilling til en ny modell for intern finansiering i løpet av mai, skriver forfatteren. — Den norske filmskolen er foreløpig skjermet, men dragkampen er i gang.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det fortelles at da Winston Churchill under andre verdenskrig ble spurt om finansieringen av kunst skulle kuttes for å styrke forsvarsbudsjettene svarte han, «Then what would we be fighting for?»

I 2025 er vi i en verden hvor kulturelle verdier er under press og det er enda viktigere å huske at kunst og kultur er levende; de skal både definere hvem vi er i dag, hvem vi har vært tidligere og — kanskje viktigst av alt — bidra til å skape en felles forståelse av hvem vi blir i fremtiden. Kunsten skal vise vei og sørge for at vi har noe å kjempe for også i morgen. 

Morgendagens kunst og kunstnere er like viktig for et folk som kulturarven som har vært og kulturopplevelsene vi har i dag.

Da er det paradoksalt at regjeringen velger å nedprioritere kunstutdanning. Gjennom både omlegging av finansieringssystemet for høyere utdanning og Utsynsmeldningen har den signalisert at kunstutdanning ikke skal prioriteres, verken gjennom finansiering eller som strategisk satsingsområde. 

Dette står i grell kontrast til Totalberedskapsmeldingen, hvor det står, «kulturinstitusjonene og det frie kunst- og kulturlivet innenfor alle kunstfelt er komponenter i befolkningens mulighet og evne til å være opplyst og kritisk tenkende, finne mening og innsikt i tilværelsen, og være åpne og søkende for løsninger og muligheter.»

Vi har allerede sett resultatet da Høgskolen i Østfold besluttet å legge ned Akademi for scenekunst høsten 2024. Med et enkelt styrevedtak har en middels stor, regional høyskole lagt ned et fagmiljø av internasjonal og nasjonal betydning, og dermed svekket scenekunstfeltet i hele Norge. 

Dette vil ha utslag på kunst- og kulturfeltet, på samarbeidende institusjoner og på feltets evne til å ha den samfunnsbyggende effekt Totalberedskapsmeldingen etterlyser.

Og lignende utslag kan komme flere steder i tiden som kommer.

Ved min egen institusjon, Universitetet i Innlandet, skal styret ta stilling til en ny modell for intern finansiering i løpet av mai. Den foreslåtte nye modellen er selvfølgelig en respons til føringene som har kommet fra regjeringen for sektoren. 

I denne modellen vil det fakultetet som huser INNs største og mest fremtredende kunstfaglige miljø, Fakultet for film, TV og spill (FTVS) skjermes noe fra de kraftigste utslagene fra finansieringsmodellen, men vil samtidig oppleve et betydelig budsjettkutt. I tillegg innretter institusjonen strategiske midler for kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning på en slik måte at KU i praksis ekskluderes fra å motta dem.

Blant annet trekkes det frem at kunst ikke er prioritert av regjeringen og INN bør derfor ikke prioritere det heller.

Fredrik Graver

FTVS representerer hele bredden av spill, TV og filmplattformer og inkluderer Dnf, Norges eneste rendyrkede kunstfaglige filmmiljø, med utdanninger på bachelor-, master- og ph.d.-nivå.

I den interne høringsrunden for INNs finansieringssystem henviser de fleste høringssvar til både den nasjonale finansieringsmodellen og til Utsynsmeldingen. Blant annet trekkes det frem at kunst ikke er prioritert av regjeringen og INN bør derfor ikke prioritere det heller.

Dette illustrerer hvordan regjeringen har skapt en dragkamp internt på breddeinstitusjoner, hvor kunstutdanninger fremstilles som for dyre og uviktige til å kunne satses på i økonomisk trangere tider. 

Direktivet om at institusjonene må prioritere selv innenfor egne rammer kombinert med føringene ellers gjør det vanskelig for institusjonsledelser å fortsette satsinger på fagområder som ikke lenger gir uttelling i statsbudsjettet.

Rektor ved INN har uttalt at fagområdene ved FTVS er strategisk viktig for universitetet. Samtidig er det frisk i minne at lignende forsikringer kom fra rektor ved HiØ — helt til innstillingen om nedleggelse ble lagt frem. 

Styret ved INN har tidligere vist vilje til å stemme mot rektors innstillinger, som øker usikkerheten. Det er ikke bare nedleggelse som er en trussel; en endring i internfinansiering av FTVS til en modell som viderefører finansieringen fra de nye kategoriene vil i praksis gjøre det umulig å opprettholde utdanningene.

Kunstutdanninger er av sin natur utdanninger som har små studenttall, få studenter per faglig ansatt og høye krav til både plass og utstyr. Med den tidligere finansieringen har kunstutdanningene både kunnet utdanne kunstnere og gjennomføre KU som har satt dype spor på den norske offentligheten og satt Norge på det internasjonale kartet.

For Den norske filmskolen har dette gitt enorm suksess, og man skal lete lenge etter norsk film og TV-drama uten alumni eller fagansatte fra Dnf i nøkkelposisjoner. Dette ble også erkjent av Nordisk Film da de i februar i år ga den nyopprettede prisen Veiviseren til Dnf med begrunnelsen

«Filmskolen har hatt en uvurderlig rolle i å forme norsk filmbransje og vært en drivkraft for talentutvikling og innovasjon. [ …] Skolen forandret norsk filmbransje og bidro til at publikum utenfor landets grenser begynte å få øynene opp for Film-Norge. Uten filmskolens innsats ville norsk film sett veldig annerledes ut i dag.»

Regjeringen må snarest vurdere noen alternativer for å bøte på den situasjonen de har skapt. Dette kan være:

1. Si tydelig om de faktisk mener kunst- og kultur ikke er et prioritert område i høyere utdanning i Norge.

2. Gi breddeinstitusjoner med betydningsfulle kunstfaglige miljø et direktiv om å beskytte og videreføre finansieringen av disse innenfor de nye totalrammene institusjonene har fått.

3. Gjeninnføre en egen finansieringskategori for utøvende og skapende kunst på samme nivå som tidligere kategori A.

4. Opprette en ny institusjonskategori for kunstutdanning, inspirert av de nylig gjennomførte endringene for høyere yrkesfaglig utdanning. En kategori for «høyere kunstfaglig utdanning» behøver ikke endre på dagens institusjonelle landskap, da det går fint an å åpne for at breddeinstitusjoner kan ha tradisjonell høyere utdanning og høyere kunstfaglig utdanning i sin portefølje.

Det verste de kan gjøre er å fortsette status quo, som skaper uro og fremtidsfrykt samtidig som det setter fagmiljø opp mot hverandre i interne kamper.

Powered by Labrador CMS